Hva nå?

Neste utfordring for meg er 3@loonies sprint triathlon i september. Sprint betyr 750 meter svømming, 20 km på sykkel og 5 km løping. Svømmingen har jeg ingen problemer med, må bare komme i litt svømmeform + få litt teknikk. Dette her jeg kjøpt en bok om. Total Immersion heter den. Har alltid likt meg i vannet, så ingen bekymringer der egentlig. Og syklingen? 20 km er slikt jeg gjør unna før frokost. No problemo!

Min store utfordring blir løpingen. Jeg begynte et ferdiglaget program i dag. Første løpeøkt på 10 minutter er gjennomført. Jeg løp hele tiden! På forhånd trodde jeg at jeg skulle konke ut etter max 2 minutter, men jeg kom meg gjennom det. Kunne holdt på noen minutter til uten problemer. Men løping er skummelt med hensyn på skader, så jeg holder meg til programmet og starter veldig rolig slik at bein, sener, ledd og brusk får tid til å herde seg. Så skal jeg prøve å få inn så mye teknikk jeg klarer fra Chi Running som lover skadefri løping også for overvektige. Trikset er i alle fall å starte rolig og bygge sakte på distanse/volum.

Planen i dag var å svømme etter løpingen, men da jeg kom til Nordnes var bassenget allerede stappfullt av fjortisser så jeg snudde. Får heller møte opp tidlig i morgen og gjøre unna økten jeg skippet i dag.

Jeg er også blitt betalende medlem på Beginner Triathlete hvor jeg fører logg over treningen( RSS feed her ). Får etterhvert ut masse god info/tall, noe som nerden i meg liker.

Bare en kjapp oppdatering dette.

Til slutt: Triathlon sangen

Bergen - Voss 2008

Start -> Gullbotn
Vekkeklokken ringte allerede 04:30 på den store dagen. Hadde god tid til å spise, dusje og ellers gjøre alle forberedelser før start. Kom ganske så presis ned til startområdet ved Arenum. Etter jeg hadde stått der i ett minutt eller så gikk starten! Snakker om timing :)

Jeg hadde allerede bestemt meg for å benytte meg av taktikeri hvis dette overhodet skulle være mulig. Og i begynnelsen var det det. Jeg holdt meg langt framme i feltet og slapp meg bakover i oppoverbakkene slik at jeg havnet på slutten av feltet på toppen av bakken, så benyttet jeg meg av "vinsjen" og kjørte meg framover på flatene. Dette fungerte helt brillefint fram til Trengereid hvor hele "feltet" gikk i oppløsning. De fleste er raskere enn meg i oppoverbakker og jeg hadde bestemt meg for å kjøre mitt eget løp i lange stigninger. Som sagt så gjort. Det gikk jevnt og trutt oppover i 8 km/t helt til jeg kom til toppen. I denne bakken ble jeg forbikjørt av første felt, gutta som skulle sette rekord.

På toppen fikk jeg mitt første møte med de frivillige som jobber på matstasjonene. Og snakker om service! Alt ble lagt i hendene mine. Vannflasker ble fylt, saft, bananer og brødskiver utdelt, smil og oppmuntrende ord. Rett og slett akkurat det man trenger etter å ha syklet opp Gullbotn :)

Gullbotn -> Kvamskogen
Etter noen minutter med mat og drikke følte jeg at jeg måtte videre. Men denne gangen hadde jeg ingen å sykle med. De feltene som kjørte forbi holdt et morderisk tempo som jeg ikke hadde noe sjangs til å henge med på. Og de som startet sammen med meg i Fri Start puljen virket ikke å være interessert i noe feltkjøring. Jeg la meg på hjul på noen damer fra Voss og begynte å trille ned på andre siden. Av en eller annen grunn triller jeg bedre enn alle jeg har møtt til nå, jeg må bremse for å holde samme tempo som andre folk i nedoverbakker. Resultatet gir seg selv; etter 4-500 meter i bakken trillet jeg forbi Vossajentene. Ikke snakkk om å bremse! Jeg ble selvfølgelig liggende helt alene da jeg kom ut på flatene igjen.

Noen hundre meter lengre framme så jeg noen som så ut til å holde mitt tempo og kjørte de smått om senn inn slik at jeg kunne benytte meg av å henge på hjul en liten stund. For stunden ble bare så altfor kort. Stigningen til Kvamskogen begynte etter 1-2 kilometer. Men jeg fikk tid til å gulpe nedpå litt gel og en energibar. (Til leserens opplysning er smulete energibar og tung pusting ikke nødvendigvis noen god kombinasjon)

Med en gang stigningen opp til Kvamskogen begynte gikk jeg inn i klatremodus. Det vil si en fart på ca 8 km/t og jevnt trykk mens jeg overvåker pulsen og sørger for at jeg holder meg under anaerob terskel(ikke får melkesyre). Jeg var forberedt på en lang stigning og det fikk jeg. :)

På toppen var jeg rimelig sliten og så egentlig bare etter en unnskyldning for å ta meg en liten pust etter bakken. Unnskyldningen kom da jeg så en syklist i veikanten som grislet med girene sine. Jeg spurte om han trengte hjelp og det ville han heldigvis ha :D Så jeg plukket fram multitoolet og lot han fikse giret sitt så godt det lot seg gjøre. Han hadde en slitt girwiren til bakgiret og fikk til slutt mekket til to brukbare gir. Håper han fikk fikset resten på servicestasjonen!

Etter forbausende mye sykling oppe på Kvamskogen kom jeg endelig til matstasjonen der. Samme mottagelse som i Gullbotn. Tok meg litt bedre tid her, tøyde litt og fikk i meg masse næring. Ryggen hadde dessuten begynt å krangle med meg.



Uansett. Etter mat og gode råd for nedstigningen i Tokagjelet satte jeg meg på sykkelen og freste avgårde på hardangeretappen av rittet.

Kvamskogen -> Kvanndal
(Heretter kjent som helvetet i Hardanger)
Tokagjelet ble nedkjørt i forbausende frisk fart. Nøyaktig hvor fort oppgis ikke av hensyn til eventuelle mødre som skulle komme til å lese denne bloggen :) Flaten inn mot Norheimsund gikk også kjapt unna. Men så begynte Hardanger proper.

Jeg har ikke så mye å si om denne etappen. Mange og lange oppoverbakker og korte nedoverbakker. Hardanger var beinhard og tærte virkelig på kreftene. Jeg hadde enda ikke funnet noen som holdt mitt tempo så jeg syklet fremdeles alene. Opp og ned. Inn og ut av viker. Mil etter mil. Og hele tiden alene. Jeg har sjekket litt på nettet og har funnet ut at dette er det strekket de fleste har lavest snitthastighet. Altså; folk sykler strekket Arenum -> Gullbotn -> Kvamskogen og Kvanndal -> Skjervet raskere enn Hardanger. Frykt Hardanger! Bakkene er så mange og lange at man knapt kan tro det er mulig.

Da jeg langt om lenge kom fram til Kvanndal gikk denne meldingen ut til venner og familie:
"Kvanndal. Jeg sliter. Ryggen har gjort opprør, beina er som våte nudler. Vondt i ræva, føttene, hendene og nakken. Kun 4-5 mil igjen! Jeg er heldigvis ikke den eneste som sliter :)"



Jeg må berømme de frivillige som bemannet matstasjonen i Kvanndal. Helt enorm service. De er sannsynligvis grunnen til at jeg klarte å fortsette. Jeg fikk i meg mat og drikke og gikk en tur på do og bare hvilte meg i sikkert 20 minutter i Kvanndal. Var virkelig begynt å komme ned i kjelleren på dette tidspunktet.

Kvanndal -> Mål
Jeg overhørte en som sa at man burde skaffe seg følge inn mot Granvin for det strekket var ikke noe morro å sykle alene, det hadde han prøvd i fjor. Jeg kan si jeg gjorde et helhjertet forsøk på å følge den lille gruppen jeg kom meg inn i der, men i andre bakken måtte jeg slippe. Nuddel beina slo til for fullt. Alene igjen. Og som jeg hadde hørt, ikke noe morro i det hele tatt. Jeg fikk kjempet meg over siste bakken før Granvin og innover den flate dalen inn mot Skjervet.

Noe var galt. Jeg hadde skyhøy puls, men en fart som en snegle innover. Trådde til det jeg orket, og der jeg burde ligget i 27-29 km/t lå jeg 10 km/t lavere i hastighet. Jeg var, for å si det kort, tom for krefter. At vinden stilnet av innover dalen gjorde ikke saken noe bedre. (Edit: I ettertid har jeg funnet ut at jeg sannsynligvis også var ganske dehydrert på dette tidspunktet. Fra Wikipedia: "Athletes may suffer a loss of performance of up to 30%, and experience flushing, low endurance, rapid heart rates, elevated body temperatures, and rapid onset of fatigue.")

Når jeg da i denne tilstanden kom til bunnen av Skjervet var det lite å stille opp med både fysisk og psykisk. Jeg gikk opp... jeg gikk alle svingene, forbi tilskuerne, forbi kameraet fra BT, over oppmuntrende ord skrevet på asfalten og helt til topps. Pulsen var fremdeles altfor høy for resultatet som kom ut i form av fart. Men jeg kom meg opp.



Satte meg på sykkelen og syklet noen hundre meter og begynte å innse at jeg faktisk hadde klart det! Fra nå av og inn til mål er det ingen oppoverbakker! Ingenting bortsett fra en ulykke kunne stoppe meg. Sendte ut en melding med antatt ankomsttid Voss til de som ventet på meg der og satte meg ned for å tråkke de ca 3 milene jeg trodde det var igjen. Etter enda noen hundre meter stod det på et skilt "Voss 13". O lykke!

Jeg tråkket meg så altfor sakte bortetter flatene helt fram til det plutselig begynte å gå nedover. Nedoverakke herfra. På en god måte! Etter noen svinger og finmanøvrering i siste innkjøringen mot Voss så jeg endelig mål!

Skal ærlig inndrømme at det kom en liten tåre i øyekroken da det gikk opp for meg hva det var jeg så nede i bakken.



Ti måneder etter jeg bestemte meg for å sykle Bergen-Voss hadde jeg altså klart det! :D

En takk til(i tilfeldig rekkefølge):
De frivillige som bemannet matstasjonene!

Familien i det blå huset + Lene for en super velkomst på Voss + hyttetur etterpå. De hadde laget plakat og alt, men siden jeg kom mye tidligere enn jeg sa i meldingen kom jeg for fort på de til at de klarte å vise den da jeg gikk i mål.


Hanne for verdens beste ostekake :)

Alle de som står og heier langs løypen, det hjelper faktisk!

De som sendte meg oppmuntrende meldinger underveis, det hjelper også!

FAQ:
Q: Dette hørtes ille ut, det var vel første og siste gang dette?
A: Hell no! Målet i år var å fullføre. Skal delta neste år også og da er målet å komme under sju timer :D

Q: Ble det ikke varmt?
A: Jo, men jeg brukte mye av vannet i flaskene til å spyle over hodet og nakken underveis, så det var ikke noe problem før vinden stilnet helt av og jeg ikke klarte å sykle fort nok til å holde oppe en god fartsvind.

Q: Hva gjøre du annerledes til neste år?
A: Det jeg kommer på i farten

• Mindre bagasje. Det nytter lite å gå ned 5 kilo hvis du drar med en sekk på 5 kilo.
• Drikke mer og spiser mer, men ha et realistisk forhold til hvor mye jeg kommer til å spise. Langt over halvparten av maten jeg startet med på Arenum og syklet til Voss har jeg fremdeles. Jeg spiste for lite i år, men tror ikke det var SÅ mye for lite.
• Treningsgrunnlaget må være bedre. Sykle mange, mange flere langturer (3 timer og opp) og flere intervalltimer på SATS. Begge disse treningsformene har hatt en svært positiv effekt på meg.
• Sykle i felt, ikke alene
  

Gleder meg allerede til neste år...